I 1960 ble konseptet med bispesifikke antistoffer foreslått. Bispesifikke antistoffer, også kjent som bispesifikke monoklonale antistoffer, er kunstig syntetiserte antistoffer ved hjelp av genteknologi. Som et konstruert kunstig antistoff tilhører bispesifikke antistoffer vanligvis IgG-underklassen og inneholder et antigenbindende fragment som er rettet mot CD3-underenheten. Bispesifikke antistoffer har to spesifikke antigenbindingssteder som samtidig kan binde og gjenkjenne to forskjellige antigener, eller to forskjellige epitoper av et antigen. Sammenlignet med monoklonale antistoffer har bispesifikke antistoffer et ekstra spesifikt antigenbindingssted, og har dermed sterkere spesifisitet og målrettingsevne, som kan målrette tumorceller mer nøyaktig og redusere toksisitet utenfor målet. Bispesifikke antistoffer kan samtidig utføre flere biologiske funksjoner, for eksempel å rekruttere immunceller, blokkere signalveier og direkte drepe tumorceller. Tidlige bispesifikke antistoffer ble hovedsakelig fremstilt gjennom kjemisk konjugering eller cellefusjon, men denne metoden kan ha utviklet seg sakte på grunn av den tilfeldige kombinasjonen og vanskeligheten med å isolere målkombinasjonen. Med den kontinuerlige utviklingen av genteknologi har det blitt utviklet mange nye teknologiplattformer, som knuter i hull (KIH), CrossMab, DVD Ig, etc. Disse plattformene løser effektivt problemer som uoverensstemmelser mellom tunge og lette kjeder, og forbedrer ensartetheten og utbyttet av bispesifikke antistoffer.

De viktigste metodene for produksjon av bispesifikke antistoffer inkluderer kjemisk kobling, hybridom med fire kilder og genteknologisk antistoffpreparering. Blant disse kobler den kjemiske koblingsmetoden to intakte IgG- eller to F(ab')2-antistofffragmenter til bispesifikke antistoffer ved bruk av kjemiske koblingsmidler som ftalimid og ditioacylbenzosyre. Denne metoden er enkel og lett å bruke, men den kan skade antigenbindingsstedet, redusere antistoffaktiviteten, og selve koblingsmidlet har også en viss grad av karsinogenitet. Hybridommetoden med fire kilder er basert på fusjon av somatiske celler fra to forskjellige hybridomcellelinjer for å uttrykke det tilsvarende muse-IgG. Gjennom genteknologi kan antistoffer genetisk modifiseres for å danne bispesifikke antistoffer. To forskjellige monoklonale antistoffer ble konstruert, og Fab-fragmentene eller de variable regionene av tungkjede og lettkjede i de to antistoffene ble spaltet separat. Gjennom tverrbindingsreaksjon eller kjederekombinasjonsteknologi ble de to fragmentene kombinert for å danne et bispesifikt antistoff. Selv om kompleksiteten i genteknologi er relativt høy, er det for tiden den mest brukte metoden for produksjon av bispesifikke antistoffer for å justere strukturen og funksjonen til antistoffer. Når man utfører bispesifikk antistoffdesign, kan prinsippet om antistoff-kryssreaktivitet benyttes, men antistoff-kryssreaktivitet kan forårsake uspesifikke reaksjoner, så det vil bli nøye vurdert i den praktiske anvendelsen av bispesifikk antistoffdesign, for eksempel bispesifikk antistoffbehandling.

Rensing av bispesifikke antistoffer er prosessen med å isolere og rense målantistoffer med høy renhet. To metoder, sentrifugering og dypfiltrering, brukes for å fjerne noen løselige urenheter. Det bispesifikke målantistoffet fanges først opp ved affinitetskromatografi. For IgG-lignende bispesifikke antistoffer brukes protein A-affinitetskromatografi, mens for ikke-IgG-lignende bispesifikke antistoffer kan lettkjedebasert affinitetskromatografi brukes. Etterpå inkuberes antistoffet under lave pH-forhold i en viss tidsperiode, noe som fører til at proteinstrukturen på overflaten av virushylsteret forstyrres, og dermed mister evnen til å infisere celler. Mellomliggende dypfiltrering utføres for å fjerne urenheter som vertscelleproteiner (HCP) ytterligere. Renheten til antistoffene forbedres gjennom metoder som ionebyttekromatografi, og eventuelle gjenværende virus fjernes gjennom nanofiltrering eller ultrafiltreringsteknikker. Til slutt konsentreres prøven og erstattes med en passende formuleringsbuffer.